Å Være Max sin Mamma

"Jeg så på at den blonde kvinnen rettet seg opp i setet da hun stolt erklærte at Max var «umulig å lære opp» og «umulig å nå frem til». Hun uttalte at han aldri ville blomstre. Max ville aldri lære å kle på seg selv, spise selv, bruke toalettet eller lese og skrive. Det var i hans beste interesse om jeg ga ham fra meg allerede samme dag. Hun lente seg tilbake og virket veldig sikker på seg selv. Stemningen endret seg da Brian og moren hans begynte å gripe inn. Gruppen begynte å krangle seg imellom mens Brian argumenterte for at Max skulle bli hos meg. Moren hans utfordret testmetodene, da de ikke var aldersmessig tilpasset. Jeg sa ikke et ord. I stedet lot jeg alt dette synke inn. Gruppen var ganske stor og hadde representanter fra alle ulike aspekter av barnevernet. De hadde felt en dom om meg. Jeg var alenemor som jobbet som cocktailservitrise uten sosial støtte, og jeg var overlevende etter vold i nære relasjoner. De stilte spørsmål direkte til meg. Tar jeg narkotika? Tok jeg narkotika da jeg var gravid? Er jeg høy nå? Er jeg alkoholiker? Drakk jeg under svangerskapet? Hvor mye penger tjener jeg? Fullførte jeg videregående? Spørsmålene fortsatte og fortsatte, de gransket meg som forelder og på en eller annen måte ga meg direkte skylden for sønnens autisme. Sosionomene var klare til å ta Max fra meg samme dag, men Brian gikk inn og stoppet dem. Jeg satt stille og så på forhandlingene utfolde seg. Jeg lot Brian og moren hans kjempe min kamp for meg og forhandle frem en avtale som ville forhindre at Max ble fjernet eller at jeg ble tvunget til å gi ham fra meg frivillig. Den blonde kvinnen ga seg til slutt. Hun sa rett ut at Max bare fikk dra hjem med meg fordi jeg hadde Brian i livet mitt, og at han var en «stabiliserende innflytelse». Det som forbløffet meg, var at jeg ble spart for å få sønnen min tatt fra meg fordi jeg hadde en mann i livet mitt. Moren hans lovet også sin støtte. Graden min fra CU, bidragene mine til samfunnet før jeg ble involvert med Train Wreck, betydde ingenting. I stedet var jeg eksen til en forbryter som brukte metamfetamin. Sikkert var jeg på samme måte. Det faktum at han var voldelig, spilte ingen rolle. Heller ikke det faktum at TW hadde en plan om å drepe meg og ta sønnen min. På en eller annen måte var jeg skyld i alt dette, og sønnen min ville ha det bedre i andres hender. Jeg argumenterte ikke med deres vurdering. I stedet satt jeg rolig og holdt sønnen min. Jeg så inn i de store blå øynene hans. Umulig å lære opp. Umulig å nå frem til. Max smilte til meg og dro i halskjedet mitt, og gjemte ansiktet i armen min. Jeg holdt ham og vugget ham. Vi begynte å leke vår egen lek, og stengte ute larmen fra stemmene rundt oss. Jeg visste med en gang at Max kom til å klare seg. Jeg så en gnist i øynene hans, og jeg visste at han var der inne. Vi trengte ikke ord for å snakke sammen. Jeg kunne nå ham. Jeg kunne lære ham opp."